Fra spredte bilder til én fortelling: Kristoffers portrettprosjekt

Kristoffer kom til kurset med en tydelig idé og et uoversiktlig materiale. Han ville skrive om en pensjonert båtbygger i nabolaget og hadde allerede tatt over to hundre bilder av verkstedet, verktøyet og hendene til mannen. Teksten var påbegynt, men bildene lå i en mappe uten rekkefølge, og han fortalte at hver gang han prøvde å sette dem inn i teksten, ble resultatet en tilfeldig blanding.

Jeg ba ham ikke velge de beste bildene først. Jeg ba ham skrive én setning om hva historien egentlig handlet om. Etter litt frem og tilbake landet han på at den handlet om tålmodighet, ikke om båter. Den setningen ble målestokken vi brukte resten av veien, og den gjorde utvelgelsen mindre følelsesladet enn han hadde fryktet.

Dette er ofte det første steget i visuell fortelling: å vite hva fortellingen skal bære før man begynner å plassere noe. Uten den setningen blir bilder pynt, og tekst blir bildetekst til noe som ikke henger sammen.

Vi skrev ut alle bildene i lite format og la dem utover et langbord. Kristoffer sorterte dem først etter sted, deretter etter lys, og til slutt etter hva de fortalte om båtbyggeren. Det siste var det som virkelig hjalp. Noen bilder viste bare omgivelser, andre viste en handling, og noen få viste ansiktet i et øyeblikk der mannen egentlig ikke var klar over kameraet.

Han oppdaget at serien manglet et bilde som viste overgangen mellom arbeid og hvile. Den slags hull ser man først når bildene ligger side ved side. Vi snakket om hvordan en åpning, en midtdel og en avslutning også finnes i bildematerialet, ikke bare i teksten, og at leseren leter etter den samme rytmen i begge.

Kristoffer fikk i oppgave å dra tilbake og ta det ene manglende bildet, og denne gangen visste han nøyaktig hva han lette etter.

• Skriv ut bildene og legg dem på et bord
• Sorter etter hva de forteller, ikke bare hvordan de ser ut
• Noter hvilke øyeblikk som mangler

Et vanlig feilgrep, som Kristoffer også gjorde i første utkast, er at teksten beskriver det bildet allerede viser. Når bildet viser en mann som høvler et bord, trenger ikke bildeteksten å si at mannen høvler et bord. Den kan i stedet fortelle hvor lenge han har brukt akkurat det høvelen, eller hva han sa mens bildet ble tatt.

Vi gikk gjennom hvert bilde og stilte to spørsmål: hva ser leseren her, og hva kan bare ordene fortelle? Der svaret på det andre var «ingenting», ble bildet stående alene med en kort bildetekst eller ingen. Der ordene hadde mer å gi, fikk de rom.

Resultatet var en tekst som ble kortere og tettere. Kristoffer sa selv at han hadde brukt mye tid på å forklare ting leseren kunne se, og at det var en lettelse å slippe. Samspillet mellom de to uttrykkene ble tydeligere når hver av dem fikk sin egen oppgave.

Båtbyggeren hadde sagt ja til å bli omtalt, men Kristoffer var usikker på hvor mye han kunne bruke av det som ble sagt under verkstedbesøkene. Vi gikk gjennom hvordan man avtaler på forhånd hva som er ment til publisering, og hvordan man lar den omtalte lese sitatene sine uten at det blir en forhandling om innholdet.

Kristoffer sendte mannen de utvalgte bildene og sitatene før presentasjonen var ferdig. Mannen ba om å få endret ett bilde som viste ham i en lite flatterende stilling, og Kristoffer byttet det uten å diskutere. Det kostet ham ingenting, og det styrket tilliten dem imellom.

En historie om et ekte menneske hviler på at den som er omtalt kjenner seg igjen og er trygg på at det som står der er riktig. Det er et håndverkskrav på linje med lys og komposisjon, og det måtte på plass før noe ble ferdig.

• Avtal på forhånd hva som er ment til publisering
• La den omtalte se bilder og sitater før de brukes

Til slutt skulle alt settes sammen. Kristoffer tegnet først en enkel skisse på papir med bokser for bilder og linjer for tekst, uten å tenke på programvare. Han la et stort bilde først for å åpne, deretter en rekke mindre bilder med korte avsnitt mellom, og et rolig bilde til slutt.

Vi diskuterte hvor leseren hviler øyet, og hvorfor en side med for mange like store bilder mister retning. Han strøk to bilder han likte godt, fordi de gjentok det andre allerede sa. Det var ikke lett, men siden ble bedre av det.

Da skissen satt, tok selve presentasjonen mindre tid enn han hadde regnet med. Å planlegge på papir først gjør at beslutningene om rekkefølge og vekt er tatt før de små detaljene begynner å trekke oppmerksomheten bort.

Da kurset var over, hadde Kristoffer en ferdig presentasjon på noen sider med tekst og bilder som bar den ene setningen om tålmodighet gjennom hele veien. Han hadde også en arbeidsmåte han kunne bruke igjen: formuler hva historien handler om, sorter bildene etter hva de forteller, la tekst og bilde gjøre hver sin jobb, og avtal rammene med den omtalte.

Han sa at det viktigste ikke var én enkelt teknikk, men at han nå hadde en rekkefølge å følge når materialet vokser seg stort. Det er også det jeg ønsker at deltakerne tar med seg: en måte å tenke på som tåler nye temaer og nye mennesker.

Resultatet ble ikke perfekt, og det trenger det ikke å bli. Det var ærlig, ryddig og til å stole på, og båtbyggeren selv var fornøyd med hvordan han ble fortalt om.

• Én setning om hva historien handler om
• Bilder og tekst med hver sin oppgave
• Avtalte rammer med den omtalte